Få komishow gjør hyppigere bruk av jukseblod enn dette, det er alltid et hode som sprenges eller en spikerpistol som skal testes. Festlig! Men likevel, å følge med på Whitest Kids U Know ligner litt på å følge Fanthomas. Man er usikker på om det faktisk er morsomt, men fortsetter å se for alle tilfellers skyld. «Det har potensiale», er drivkraften bak at man fortsatt blir sittende. Vitsene går stort sett hardt i tverrliggeren før de spretter vekk, men det holder håpet oppe. «Oi! Den satt nesten. Dere har den neste gang!». Men er det nå egentlig særlig gøy å se unger som ikke er ens egne lære å sykle?